Politiavhør

Den 9. januar fikk jeg en telefon fra en politimann i Skien. Han sa han ønsket å treffe meg, fordi han trodde min kjennskap til islam kunne hjelpe politiet i kampen mot islamsk terror. Han forklarte at noen i PST hadde anbefalt at han burde snakke med meg. Jeg sa at jeg ville være glad for å kunne være til hjelp. Vi ble enige om å snakkes igjen noen dager senere for å avtale tid og sted.

I løpet av de påfølgende dagene brukte jeg en del tid på å forberede det jeg forestilte meg kunne bli et lynkurs i islam. Når vi snakket på telefon for andre gang mente jeg at jeg hørte en subtil endring i tonefallet hans og mistenkte straks at hans hensikt faktisk ikke var å benytte seg av min ekspertise, men heller å forhøre meg. Denne mistanken ble forsterket da han sa mot slutten av samtalen at han selv var en PST-ansatt.

Dette var akkurat det samme som hadde skjedd meg under Breivik-rettsaken, når Geir Lippestad innkalte meg som «ekspertvitne». Hans virkelige intensjon den gangen var ikke å bruke min «ekspertise», men heller å vise meg frem til spott og spe som én av flere skribenter som skulle ha «påvirket» drapsmannen og som dermed delte skylden for hans forbrytelser.

Den 15. januar traff jeg den PST-ansatte og en kollega av ham, også fra PST, på politistasjonen på Notodden. Riktignok så viste det seg at de ikke hadde noen interesse i å lære noe om islam fra meg. De ville vite om andre ting. Hvordan hadde det skjedd for eksempel at jeg ble så kritisk til islam? Hvilke andre medlemmer av det islamkritiske miljøet kjente jeg? Hvilke ekstremhøyre nettsider pleier jeg å lese? Hadde jeg opplevd ubehageligheter i møte med muslimer? Kjente jeg Hans Rustad, redaktøren av document.no, som publiserer kritiske artikler om islam og europeisk innvandringspolitikk? Har jeg noen gang postet kommentarer på nettsiden hans?

Til å begynne med spilte jeg på lag – og i for stor grad. Jeg fortalte om gangen min partner ble nærmest overfalt av en muslim med en tapetkniv ved en bussholdeplass på St. Hanshaugen i Oslo, og om gangen en muslim skrek «soper» til ham og sparket han på trikken. Jeg nevnte legen jeg kjente, som ble knivstukket og drept på legekontoret sitt av en muslimsk asylsøker. Når det gjaldt Hans Rustad, sa jeg, «Ja, jeg kjenner han. Han er en fantastisk fyr og han har en fantastisk nettside. Men, nei, jeg har aldri kommentert artikler der.»

De spurte om Fjordman. Hadde jeg noensinne truffet ham? Ja, vi tok en øl sammen 3-4 ganger i Oslo for mange år siden. Og deltok begge på en konferanse i Haag rundt 2006. Å ja? Hvilken konferanse? Pim Fortuyn Memorial Conference. Hvem var det som sto bak den? Vet ikke. Hvem var de andre som deltok? Robert Spencer, Bat Ye’or, flere andre. De virket å være interessert i disse detaljene. De spurte meg hva jeg mente om Fjordman og jeg svarte på spørsmålet på en utfyllende måte.

Så kom de til Breivik. Hvordan opplevde jeg det da jeg fant ut at Breivik hadde lest noen av mine bøker og artikler? De understreket at de var fullt klare over farene ved islamsk terrorisme. Men de var også bekymret over at en forfatter som meg kunne bidra til å «skape en ny Breivik», eller flere. Det var rundt da jeg begynte å fyre litt tilbake. Jeg sa at Breivik er en galning, og at hvis han ikke tilfeldigvis hadde hektet seg på islam som hatobjekt, ville ha hektet seg opp i noe annet å hate. De virket ikke å være villige til å godta muligheten for at Breivik bare var en gal mann, en tilfeldighet, et isolert tilfelle. Jeg fikk inntrykket av at de jobbet utifra premisset om at Breivik ikke var en einstøing, men en kaldblodig kontrajihadist som ble skapt av andre kontrajihadister.

Med en lettere irritert tone i stemmen så ønsket en av disse to mennene å minne meg på at i løpet av de første timene etter Regjeringskvartalet ble bombet, dvs. før Breivik var blitt identifisert og før man kjente til motivene hans, så antok mange mennesker i Oslo at byen var et offer for muslimsk terrorisme, og at dette førte til at folk gikk til angrep på muslimer i gatene. En av PST sine bekymringer, sa han, gikk ut på at hvis en norsk muslim kom til å begå et drap slik som det fryktelige mordet av Lee Rigby i London så ville det bli en voldsom anti-muslimsk motreaksjon.

Mine samtalepartnere hadde lest Breiviks «manifest». De snakket om dette galskapens lappeteppe av plagierte historiske essayer og informasjon om våpen på en måte som antydet at i deres øyne var dette et nøkkeldokument for forståelsen av kontrajihadbevegelsen.

-Har dere lest koranen? spurte jeg.

-Nei, sa begge to. De var overhodet ikke flaue over det.

-Vel, det burde dere, sa jeg. Hvis dere ønsker å forstå mentaliteten som ligger bak muslimsk terrorisme, så finner dere opphavet der.

En av dem kom raskt med svar. -Vi vet jo at radikale muslimer har mistolket koranen.

-Det er ikke et spørsmål om tolkning, svarte jeg. Passasjene vi snakker om er veldig tydelige. Jeg understreket at ingen av de skribentene de prøvde å koble til Breivik har ropt på mord, mens koranen roper på å myrde de vantro om og om igjen.

Dette enset de ikke. Faktisk så virket det som om de syntes det var usmakelig å omtale koranen på denne måten.

De ønsket å vite hva min mening var om «Eurabia-konspirasjonsteoristene».

-Hva mener dere med dette uttrykket? spurte jeg.

-Har du ikke hørt om det før?

-Selvfølgelig, men jeg håper at dere forstår at dette er et utrykk man nesten aldri hører om utenfor Norge. Det er et begrep som har blitt oppdiktet av den norske venstresiden. Hva betyr det for dere?

-Det handler om at muslimer ønsker å ta over Europa.

-Det er ikke snakk om en konspirasjonsteori. Jihad er en realitet, det er en kjerneidé i islam. Vet dere hvordan islam deler verden?

De ristet på hodet.

-Verden består av islams hus, hvor islamsk lov råder, og krigens hus, som er den del av verden hvor islamsk lov enda ikke råder. Ifølge koranen så kommer det ikke til å være fred i verden før krigens hus blir totalt erobret av islam.

Dette var de heller ikke interessert i å høre om. Den ene av dem forklarte hva de mente med «Eurabia-konspirasjonsteorien»: «Hva vi viser til er ideen om at Stoltenberg for eksempel konspirerer i all hemmelighet sammen med muslimer med mål om å omforme Norge til en islamsk stat.» Det som slo meg ved dette var at de snakket om Stoltenberg som om han fremdeles var statsminister.

På et eller annet tidspunkt spurte de noe som førte til at jeg sa noe veldig kritisk om forsøket, etter 22/7, på å begrense ytringsfriheten i Norge. En av dem spurte meg, mener du at ytringsfriheten står sterkere i USA enn i Norge? Jeg svarte at ytringsfriheten står mye sterkere i USA enn i hele Vest-Europa. Jeg nevnte Lars Hedegaard, Geert Wilders og andre som har blitt stilt for retten i forskjellige vesteuropeiske land på grunn av ting de har sagt eller skrevet om islam.

-Hvor går grensen da? spurte en av PST-fyrene med en ganske skarp tone.

-Det burde ikke være noen grense, med mindre man roper på vold, sa jeg. Det virket som de reagerte på dette utsagnet. Jeg fikk på følelsen at de syntes jeg hadde tråkket over streken.

I løpet av samtalen forsikret de meg minst tre ganger at dette ikke var et avhør – men det var jo nettopp det det var. Et par ganger sa de også at de ikke hadde noen planer om å arrestere meg – noe som selvsagt fungerte som en påminnelse om at de jo faktisk sitter med den makten. I tillegg insisterte de, kanskje også et par ganger, på at de ikke var «tankepoliti». På et tidspunkt nevnte en av dem at de ikke kan gjøre alt NSA gjør, fordi lovgivningen ikke tillater det, men at de gjør absolutt alt de kan innen lovens rammer her i landet.

Hele samtalen varte i cirka halvannen time. Og det var intenst. De fyrte løs med spørsmål nesten uten pause. Flere ganger kom de tilbake til spørsmål jeg allerede hadde besvart. Når det hele var over så informerte de meg om at de kanskje kom til å kontakte meg igjen.

Etterpå angret jeg kraftig på at jeg ikke bare reiste meg opp og dro fra stedet når jeg innså at jeg hadde blitt lurt dit under falske premisser. Jeg ville aldri bevisst ha satt meg selv i en slik situasjon med lovens lange arm i disse tider, når visse kritiske stemmer og meninger blir sett på som lovbrudd. Men dette var en felle, og de satset tydeligvis på at jeg ville bli der og svare på deres spørsmål fordi det ville ha virket både ubehagelig og uhøflig å gjøre noe annet.